En høyt elsket Collie.

Du var den hund jeg alltid hadde drømt om å eie; kjærlig, klok, frisk og vakker.
Ingen kan noensinne ta din plassen i mitt hjerte.

Du var min fra det øyeblikk du ble født, jeg hadde aldri sett vakrere valp! Og vi fant hverandre. Du fulgte etter meg som en skygge helt fra du kunne gå og videre gjennom hele livet, du ville bestandig være nærmest mulig meg. I tunge stunder har mange tårer havnet i pelsen din. Vi var verdens beste venner og vi stolte 100 % på hverandre. Du var uredd, og ble med meg på det meste, på reiser, på jobben,  på hundtreninger og i alle slags  situasjoner. Du laget aldri noe trøbbel, og du møtte mennesker på en vennlig måte.

Når jeg var ute på tur med hundene var det bare nu og da at du løp og lekte med resten av gjengen. Det var liksom "du og jeg" som var ute å luftet de andre. Du ville være sammen med meg, ville gå rett i helene mine så tett at du svingte hodet fra side til side for å følge beina mine. Men av og til kunne jeg kjenne at nesen din kom borti leggen min :). Dersom vi skulle sitte ned, inne eller ute, var din plass nærmest meg. Du hadde høyest rang i flokken så de andre hundene respekterte det.

Du hjalp meg også med å holde orden i rekkene hjemme med å gå i mellom om noen av tispene hadde en disputt. Den som begynte ble disiplinert, men aldri hardt. Du var en perfekt barnevakt for valper, og du var en tålmodig lekekompis både for menneskebarn og valper,
en hund å stole på.

Da du skadet bakbeina dine forsto du godt at mor måtte hjelpe deg for å gå, og du logret fortsatt med halen din. Sammen klarte vi å få deg på beina igjen men du ble aldri helt bra. Etter hvert som du ble eldre la du mer og mer vekt over på frambeina, og gradvis begynte du å få problem i knærne.

Din siste sommer ble uten de lengste turene, og det var trist å se deg forlatt hjemme når vi andre dro ut. Det ble bare små lufteturer med deg og mor alene. Vi tuslet litt rundt, og du satte fortsatt pris på å få bli med meg i bilen.

Men da du til sist bare ble sittende der du var når det kom besøkende til porten vår skjønte jeg at du hadde det for vondt. Tidligere var du fremst i hilsegjengen. Det var på tide å lindre dine smerter.

Du er fortsatt min beste Brummegutt. Jeg glemmer deg aldri kjære gutten min.
Jeg har deg alltid i hjertet mitt til vi møtes ved regnbuebrua.